Kjære dagbok,
Jeg har nettopp fått vite den mest forferdelige ting. Min kjære Romeo har tatt døden i sine hender. Han har tatt livet av Tybalt. Mitt eget søskenbarn. Jeg sitter her og tenker, på hvorfor og hvordan. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor Romeo kunna klare å bedra meg på denne måten. Hva Romeo har gjort, gjør meg søvnløs. Jeg sitter oppe nå i natt og prøver å skrive bort plagene mine, men det eneste jeg føler er dypere sorg. Vil jeg kunne klare å tilgi han? Jeg vet ikke. Hvordan kan jeg tilgi noe sånt? Min mann, en morder? Jo mer jeg tenker på det, desto verre blir den store knuten i brystet mitt. Jeg er nødt til å treffe han. Kanskje Romeo kan hjelpe meg med å forstå, hjelpe meg å akseptere. Han må det. Jeg kan jo ikke leve uten han, min kjære.
Julie
Du klarer gjennom stil og ordvalg å formidle de vanskelige følelsene Julie kjenner på. Veldig fint, Vegard!
SvarSlett